Neandertalerhumor

Nei, det er ingen hemmelighet at jeg er i overkant primitiv og enkel når det kommer til humor. Denne ler jeg for eksempel rått av. Best med lyd..:)

Ord om ord

Jeg kan ganske mange ord, mener jeg. Tror faktisk jeg vil trekke det så langt som å påstå at jeg kan nok ord på morsmålet mitt. (Nok er et farlig ord - men med mine behov tatt i betraktning akkurat nuh, da kan jeg nok.) På engelsk kan jeg altfor få (noe jeg er smertelig klar over), på tysk kan jeg latterlig få, tatt i betraktning at jeg har lært dette språket i 4 år på skolen, på spansk kan jeg til nød gjøre meg forstått i turistbyer (hvis jeg inkluderer litt tegnspråk og engelsk, og utfører minimalt med grammatikalske krumspring), på fransk kan jeg si navnet mitt, at jeg elsker noen, spørre om noen vil ligge med meg og formidle at "mannen er mindre enn månen". Ikke voldsomt nyttig, og heller ikke voldsomt imponerende. Men på norsk altså - der mener jeg å ha noe som kan minne om kontroll. Helt til det plutselig dukker opp små overraskelser...

I lørdagens VG HELG (ja, jeg ditsja for første gang min faste lørdagsfølgesvenn Magasinet) var en av kategoriene i utgavens Quiz "Helgener". -Lætt, tenker jeg! Og det er rimelig lett helt til spørsmål 8: "Hva er en folkelig betegnelse på ulike former for rykkvise bevegelser?" -Hmmm, tenker jeg. Det første som faller meg i hu er "tics", men å kalle dette begrepet "folkelig" er vel litt heftig? Og hva i huleste skal et sånt ord ha å gjøre i en helgenkategori? Så kommer jeg på et annet ord - som jeg i mitt enkle sinn tror er trøndersk, og tror lyder veistans, men jeg svarer ingenting, siden jeg heller ikke synes at dette ordet høres så veldig helgensk ut. (Nå skal det sies at jeg var både quizmaster og eneste deltaker denne dagen, så det handlet vel mest om å lese spørsmålene og gruble to sekunder før jeg så på svaret.)

Sanktveitsdans er svaret, sier Aalborg og Dahl i VG. -Jahaja? Det ligner jo mistenkelig mye på det ordet jeg går rundt og bruker på samme fenomen, altså det nevnte veistans. Innlysende (?) nok har jeg trodd at ordet er satt sammen av vei og stans, og har vel også gått rundt og hatt (i mine øyne en ganske logisk) forestilling om nettopp hvorfor disse rykkvise bevegelsene kan betegnes med et ord som veistans. ( Det blir faktisk en smule for utleverende å blottlegge min logikk rundt dette, så det spares dere for...)

Etter denne nye innsikten hadde jeg i to sekunder "her kommer dumme, dumme, dumme, dum"-følelsen, men det gikk ganske kjapt over. Takker VG HELG for den nyervervede kunnskapen.



(Meeen hallelujaaaaa - er det BARE meg?? Ingen andre ikke-medisinere som tror det heter "veistans"??)

Anbefaling

Jeg har lest mye i sommer. Likevel har jeg hatt til gode å lese ei bok som jeg føler jeg virkelig kan anbefale. Inntil nå.

Mustafa Can: Tett inntil dagene

Jeg har lyst til å skrive tittelen med de feteste typene jeg kan finne. Den er verdt skriftstørrelse hundre. Jeg har aldri før anbefalt ei bok før jeg har lest den ferdig, men denne gangen har jeg ingen skrupler. Jeg har kommet til side 137 av 271, med andre ord halvveis, og er fengslet. Bergtatt. Grepet. Overbevist. Rørt og berørt. I fortellerens hule hånd. Jeg er alle klisjeene.

Mustafa Can, kurdisk innvandrer i Sverige, beretter om forholdet til sin egen mor. På dødsleiet hennes nøster han opp tråder; han vil finne ut hvem moren egentlig er og har vært. Moren - som er født i Kurdistan i 1930-åra, som har født 15 barn og mistet 7 av dem, som på 70-tallet kommer til Sverige, analfabet, uten å ha sett hverken kjøleskap, komfyr eller rennende vann fra spring før. Can beretter om skammen han følte over mammaen sin, hun som gikk med skaut og forsid kjole, som ikke kunne å skrive navnet sitt og som ikke umiddelbart gikk med på at jorda er rund. Hun som ikke behersket det svenske språket og som derfor kalte kokeplata for kukplata. Men han beretter også om en kjærlighet. En ubetinget kjærlighet mellom foreldre og barn.

Ååååh, jeg anbefaler til jeg blir blå i fjeset!! Vakker, sår, lærerik, perspektivutvidende. Denne boka skulle ha vært pensum. I livet! Lån! Kjøp! Les! (Jeg har den, hvis noen vil låne..:)

Spiser min hatt nok en gang

"Jeg kommer ALDRI til å gå i haremsbukser!"

Yeah, right. Jeg tygger min hatt. Jeg BOR i haremsbukser. Deilig, er det. (Don`t mind det åndssvake hodet med et fårete glis på toppen av outfit`n. Det er vanskelig å ta bilde av seg selv. Spesielt når speilet er så smalt at man ikke får plass om man ikke står sidelengs. Min karriere som moteblogger blir kort, gitt. Takk for oppmerksomheten.)

Hammock og Saussure

Bare for å ha sagt det; ja, jeg kjenner til Saussure.

Hos Saussure er tegn en kobling mellom en mental forestillling (signifikat) og et uttrykk (signifikant). Saussure så på tegnet som arbitrært dvs. som en vilkårlig eller konvensjonelt etablert forbindelse. For det første er tegn arbitrære i forhold til virkeligheten. Derfor kan forestillingen om en hest ha helt forskjellige uttrykk på ulike språk: hest (norsk), horse (engelsk), Pferd (tysk). Forholdet mellom tegnet som lydbilde eller utrykk og tegnet som begrep eller innhold er arbitrært.

Dette er wikipediaord. Med andre (mine), enklere ord: Det er ingenting i hesten som sier at den skal hete "hest". Ingen "hesthet". Heller ingen "stolhet" i stolen eller "bokhet" i boka som bestemmer uttrykkene.

Til tross for at jeg har denne kunnskapen - det finnes et ord, uttrykk, som jeg på ingen måte synes passer til den tingen, innholdet, den representerer; hammock. Derfor glemmer jeg stort sett hva ordet betyr også, og når noen sier at de hmm.. for eksempel ønsker seg en hammock, smiler jeg bare lydløst, nikker og sier "mmmmm, det hadde vært noe", mens jeg vrir hjernen for å huske hva dette rare ordet egentlig betyr.

Det, altså hammock, høres jo ikke ut som en gyngesofa - det det altså er. Det høres enten ut som noe som har med herreundertøy å gjøre, typ langunderbuks`, slåbrok eller noe i den dur - eller noe i nær relasjon til 2. verdenskrig - et beltevognfartøy eller våpen eller noe sånt. (Hvorfor har vi ikke et norsk ord for dette vidunderet? Vedder på at islendingene har klart å konstruere et hammockerstatingsord!)

Jeg kommer nok bare til å fortsette å kalle det "en sånn Ruth-og-Rolf-sofa", jeg. En sofa som stod i hagen ved Leistadhytta og som gammelonkel Rolf sov middagslur i. Før han bada i fjorden med oss ungene, og overbeviste oss (ved demonstrasjon) om at han bare fløt hvis han bada med hatt. Uten hatt sank han.

Og ellers? Jeg har ukas fridag i dag, drikker kaffe, leser avisa og har nettopp smurt meg inn med en "agefighting ansiktskrem". En hammock hadde kledd meg..;)

Når ukjente nummer får meg til å undre..

.. tar jeg selvfølgelig telefonen. Jeg er for nysgjerrig av natur til å la være. De siste dagers ukjente nummer:

1) "Hei Åshild! Det er et-eller-anna-guttenavn-som-er-ganske-vanlig-for menn(egentlig-kan-de-heller-karakteriseres-som-gutter)-født-ca-rundt-samme-år-som-meg, kanskje-Kristian-eller-Stian-eller-noe-sånt fra Radio Revolt som ringer. Jeg har fått et tips om at du har skrevet en master om Facebook og lurer på om jeg kan få intervjue deg?"

2) "Hei igjen, Åshild! Det er sensurert-kvinnenavn fra enda-litt-mer-sensurert-i-fall-de-skulle-google-seg-selv-hudpleie-konsern/konsept/firma-opprinnelig-fra-junaiten som ringer. Jeg lurer på om du har fått lest litt i informasjonen jeg gav deg, og om du er klar for denne fantastisk unike muligheten det er å bli en del av vårt team?"

Svaralternativene mine; a: i en fiktiv verden, b: det jeg faktisk sa.

1 a) "Jeg har aldri hørt om denne radiokanalen, og jeg gir ikke intervju med mindre du kan gi honorarer som matcher de rojale, eller det er Bjarte Paul Tjøstheim i baris om intervjuer meg.

1 b) "Eeeeh.. du må gi meg litt betenkningstid. Ring meg i morra, du!" (Jeg har en lite misunnelsesverdig beslutningsvegring, men kom til slutt fram til et "takk! veldig takk, altså - men nei, takk". Dette i tråd med at jeg dagen før prøveforelesninga mi lovte mitt nervøse jeg at det skulle slippe å grue seg til noe på minst to måneder. Og et radiointervju er på grue-seg-til-lista etter min mening. Selv om jeg må være ærlig å innrømme at det var smigrende å bli spurt.)

2 a) "Fantastisk unik mulighet?? Ikke for å være en akademikerbiiiiiaaaatsj, men jeg har for crying out loud ikke tatt en mastergrad i nordisk for å sprade rundt i hjemmene til folk og prakke på de ting de egentlig ikke vil ha, men som de samvittighetsfullt føler de må kjøpe fordi jeg har pakket de ut av den store homeparty-kofferten min! Så så fantastisk er ikke denne muligheten du gir meg, frøken..."

2 b) "Jeg beklager virkelig, men jeg har andre prosjekter på gang, så jeg tror jeg må si nei, takk. Men jeg har nummeret ditt, vettu.. Sånn i tilfelle jeg skulle endre mening." (Og dette var egentlig ganske godt gjort av meg! Jeg er nemlig (i likhet med ganske mange andre, vil jeg tro) en sucker for komplimenter. Jeg kjøpes/faller lett for et godt ord, kan nesten smøres på skiva - blir rett og slett medgjørlig som ei katt som blir klødd under haka - om jeg får nok skryt. Og da denne hudpleiedama som speidet etter nye kolleger ved hjelp av spionering på betjeningen i diverse butikker, skryta selgerkvalifikasjonene, produktkunnskapene og troverdigheten min til himmels, gikk jeg nesten, men bare nesten, 5 på og viet resten av livet mitt til meeeeikøøøøpp og håååooompartis.)

Vel.. Tatt seg ut? Kan det neste ukjente nummeret som ringer meg være litt mer.. ehh.. relevant, takk?

Takk. Over og ut.

Redikkrusa i selskap med meg selv og Tore Renberg

Å ha fri en gloheit julitorsdag
Sykle til Djupvika i ny sommerkjole
Kjøpe rødmende redikker og flaskevann con gas på turen
Ha badetøy og Charlotte Isabel Hansen i sekken
Det er lykke, det.